Nepal del II - Fjell og flyreise(r)

Og så kom vi oss endelig ut av Kathmanduh, denne trafikksynderes pøl av et sted. Vi booket oss inn på en turistbuss med aircondition og det var ikke noe dumt trekk. Bussturen gikk bra og vi kom fram til Pokhara, Nepal sitt svar på Hemsedal, etter en syv timers duvende og bedagelig tur.

Dere lurer sikkert allerede på hvordan de omtalte magene klarte seg de neste dagene. Joda, litt immodium og i-do-form gjorde underverker. I skrivende stund har ingen av oss hatt en eneste ubehagelig opplevelse rent konsistensmessig, selv om avleringslokasjonene har vært av skiftende karakter og med skiftende atmosfæriske attributter.

Pokhara er en gjennomturistifisert plass, og har sin populæritet fra den flotte utsikten mot Annapurna-massivet som på godværsdager utgjør hele horisonten mot nord. Siden vi reiser rundt i slutten av monsunen, ble det ikke særlig utsikt på oss denne gangen. Vi brukte den neste dagen på å orientere oss, leie sykler og besøkte et par av stedets høydare på museumsfronten; Gurkhamuseet og Fjellmuseet. Begge var vel verdt et besøk, men sykkelturen i dampende hete gjennom hele byen gav enkelte utslag på moralen til troppene. (Mao Lindas...;-)

Innenlandsflygning i Nepal er en risikosport. Nepalske piloter har en regel som sier: "We don´t fly in clouds, because the clouds have rocks in them." Vi var heldige og fikk nok godvær til å komme oss av sted, og etter 20 minutter med til dels humpete flytur landet vi i Jomsom. Vi skjønte etterhvert at vi hadde griseflaks som faktisk kom oss av gårde.

Jomsom er distriktssentrum i Mustang og er et vakkert, men goldt og forblåst sted. Vi kom oss fort avgårde til neste mål for turen, Kagbeni. Kagbeni var en koselig by og gamlebyen var som hentet ut av en middelalderroman, fortrinnsvis en nepalsk middalalderroman, men dere skjønner sikkert tegninga.

Dag to gikk til Muktinath på ca 3800moh, et yndet pilgrimsmål for Hinduer grunnet en meget oppskrytt, men akk så gammelt lite tempel.

Jeg hadde gått og tenkt veldig på om vi ikke skulle endre planene for neste dag, slik at vi kunne få pustet litt tynn luft,
noe guiden og Linda etterhvert gikk med på. Planen gikk ut på å gå til det høyeste punktet på Annapurna Circuit, passet Thorung La på 5416 moh. Dette innebar 1600 høydemeter med bratt gange. Planen ble vedtatt uten videre demokratiske prosesser og dag tre ble derfor påbegynt før fuglene hadde rukket å slippe så mye som en ørliten fjert (04.30).

Appetitten var fraværende gjennom hele dagen og det lille av søvn konsumert natten før rakk akkurat til å holde moralen på et minimum. Etterhvert kom vi inn i en viss rytme, men når klokka begynte å vise 5000 moh ble pausene lengre og lengre, mens skrittene ble kortere og kortere da vi strevde oss opp mot passet. På 5100 moh bestemte Linda seg for å snu på grunn av kneet som kanskje kunne svikte på den lange nedturen, selv om hun var den av oss som ikke merket noe særlig til høyden på dette tidspunktet. Jeg derimot, blei svimlere og svimlere i det guiden og jeg fortsatte oppover mot passet. Til slutt var det kun et intenst fokus på skotuppene som gjorde at jeg greide å gå noenlunde rett fram på stien.

Passet blei nådd etter fem og en kvart time, og jeg klatret opp på en liten topp og noterte 5436 moh som personlig rekord. Nedturen gikk i stor fart og vi fant en forkommen Linda på 4600 moh, med dundrende hodepine. Vi prøvde å spise lunch, men apetitten var på et historisk lavmål. Linda greide to flak med Pringels, mens jeg greide ti! Resten av turen ned gikk bedre og bedre, hodepinene gav seg gradvis og vi nådde til slutt hotellet på skjelvende bein. Stekt ris og cola har aldri smakt bedre.

Dag fire gikk i bedagelig tempo tilbake til Jomsom, i håp om å kunne fly ut neste morgen, men så feil kan man ta. Toppsuiten på hotellet vårt med egen TV hjalp oss å slå ihjel tiden. Dagen etter var vi like uheldige, så plan B ble iverksatt
umiddelbart; vi skulle komme oss tilbake til Pokhara på kortest mulig tid via "landeveien". Turen gjøres vanligvis på fire dager, men vi klokket oss inn på småpene 28 timer etter kreativ bruk av kjøretøy og sjumilssteg. Turen gikk via bratte, grønne daler med masse jordskred, og vi fikk gleden av å iaktta tidenes mest ambisiøse veiprosjekt på turen nedover.

I Pokhara ventet sjåføren oss, samt en etterlengtet smakebit av Nepals mest autentiske italienske pizza fra nabokafeen. Turen gikk nå videre til sydligere breddegrader, men disse opplevelsene er fortsatt litt for friskt i minne til at vi orker å skrive om det ennå. Siste del av rapporten fra Nepal kommer snart til en mailboks nær deg...