Nepal del III - nesehorn og bungee

Fra Pokhara var det nå tid for å komme seg til sydligere strøk, men på grunn av Maoistene, de tøysekoppene, vurderte vi det som utrygt å beholde den opprinnelige reiseplanen. I området som vi hadde tenkt til å besøke hadde det blitt drept 9 mennesker og flere var savnet. Nåja, vi følte for litt avslapping og booket oss inn på Riverside Springs Resort, et lite paradis med svømmebasseng helt for oss selv og egen bartender. Bartenderen sovnet faktisk når vi ikke hadde bestilt mer øl på en stund. Vi bodde i egen hytte med AC og følte oss som skikkelige kolonister.

På reisen mot Chitwan nasjonalpark stoppet vi i Manakamana, et hellig pilegrimssted for hinduer. Egen gondolbane hadde blitt bygget for å gjøre de 1000 høydemeterne litt mer behagelig for folk og fe. ”Fe” i denne betydning betydde alt fra geiter til diverse fjørkre som skulle ha sin siste reise med denne gondolen. På toppen ventet nemlig offerdøden for dyrene. Vi nøyde oss med å se på utsikten som i klarvær visstnok var bra. (Gjett hva slags vær vi hadde…)

Chitwan nasjonalpark, Nepals første og største, var hjemsted for nesehorn, elefanter, tigere, krokodiller og mange andre dyr. Programmet var fullpakket med blant annet kanotur, gåtur i jungelen og elefantridning. Den guidede jungelturen var kanskje høydaren der vi tuslet rundt i tett skog og høyt grass mens vi innbilte oss at alskens farlige dyr kunne være rett rundt hjørnet. Guidene bidro kun til en overfladisk følelse av trygghet siden det eneste de hadde å forsvare seg, og forhåpentligvis oss med, var hver sin bambuskjepp.

Elefantturen gav oss et flott og trygt møte med ville nesehorn, men det 13 andre tamme elefantene som flokket seg rundt det stakkars dyret gav en liten følelse av at dette var ganske velregisserte greier. Vi mistenkte neshornene for å være temmet, dopet og fastbundet, for de brydde seg bemerkelsesverdig lite om nærværet av 14 elefanter og de 50 turistene som satt oppå.

Turen tilbake til Kathmandu skulle vi gjøre som en ”scenic detour” via den gamle hovedveien mellom sør og nord. Veiene var svingete og bratte, og i lengden ble det en sann prøvelse å sitte på. Utsikten som vi hadde blitt forespeilet ble igjen offer for dis og skyer, noe som forsterket følelsen av en litt bortkastet dag. Dagens action var synet av en død mann i veikanten, forhåpentligvis parkerte han tøflene akkurat der av helt naturlige årsaker.

Tilbake i Kathmandu var gjensynet med Norwegian House, skikkelige senger og levelige temperaturer et hjertelig et. Nå skulle turens hittil villeste stunt planlegges. Vi skulle kjøre motorsykkel ti mil hver vei til et sted hvor de hadde verdens nest høyeste bungeehopp. Jeg var meget nervøs for motorsykkelturen og det kom til å bli en trygg og koselig opplevelse å hoppe bungee i forhold. (Mamma: det var bare en litt forvokst moped og det gikk aldri spesielt fort)

Trafikken her nede er beskrevet, uten overdrivelser, i den første dagboken herfra og nå var det min tur til å prøve. Linda hadde det enda verre, der hun var degradert til eksosrype. Følelsen av å legge livet i andres hender har vel sjelden vært mer til stede for hennes del. (Bungeehopp er absolutt ingen sammenligning i så måte.)

Hoppet gikk som en drøm for begge to, selv om Linda med sin sedvanlige flaks og beskjedne kroppsvekt måtte hoppe til slutt, mens gutten med gullbuksene (og med en imponerende matchvekt på 94 kilo, tyngst av alle til stede) fikk hoppe først. Strikkene som ble benyttet var ikke mer en ca 35 meter lange, men med en smålubben nordmann i den nedre enden av strikken stoppet ikke svevet før etter ca 110-120 meter ned i juvet. Etter at strikken hadde gjort den første delen av jobben, bar det oppover igjen med en imponerende fart. Følelsen av vektløshet når den andre turen ned var rett rundt hjørnet var kanskje det morsomste med hele hoppet. Tre-fire ”rebounces” seinere var vi nede ved elva.

Kjøreturen tilbake var litt mindre nervepirrende. Kjøringa begynte å flyte bedre og utenfor bebodde områder var det faktisk morsomt, i hvert fall for sjåføren. I tettere trafikk var nervene tilbake med overveldende kraft. Følelsen kan best sammenlignes med å være tilstede i et dataspill der en kontinuerlig strøm av bikkjer, kuer, høner, mennesker, sykler, kjøretøy og andre bevegelige mål hele tiden kom foran deg i veibanen. Det er vel unødvendig å si at man ikke hadde uendelig med liv i dette dataspillet.

Siden jeg fortsatt er her for å skrive dette tyder jo det på at vi overlevde turen. De siste dagene i Kathmandu har gått med til planlegging av neste opphold og litt pliktshopping. Vi drar videre til Thailand snart etter tre meget innholdsrike uker i Nepal.