Sørøstasia del II - Kambodsja på godt og vondt!

Ja ja. Da var det tid for rapportering igjen. Sist jeg skrev ventet vi på dykketur på Koh Chang, og det ble faktisk tur. Men da var flaksen min brukt opp og Linda sin uflaks gav oss null sikt og meget røff sjø på veien ut. Uansett, turen var ikke på noen måte bortkastet, dykkeformen ble stadig bedre i løpet av dagen og vi traff en del hyggelige folk (i hvert fall så lenge de orket å prate, ref den røffe sjøen.) Linda har saltvann i årene, så hun var like blid i den røffe sjøen, men landkrabben fra Slåssælva måtte svelge litt stolthet og noen gule piller, og ved å fokusere intenst på horisonten ble det ingen norske bidrag til krabbematen denne gangen heller.

Så var det Kambodsja neste. Landet har hatt et litt frynsete rykte som turistdestinasjon, men nå har de sluttet å drepe turister for en god stund siden og landet er vel inne i en boom som det så fint heter. Likevel er det veldig langt igjen til Thailand utviklingsmessig, så sjarmen er her fortsatt, om enn noe bortgjemt.

Reisen til Kambodsja og feriestedet Sihanoukville var ikke mye å skrive om i positive ordlag. Det begynte med at vi (ikke uventet) ble presset for penger av de ”offisielle tjenestemennene” som solgte visum. Deretter ble vi overfalt av utallige ”touts” (internasjonalt ord for innpåslitne jævler som skal selge deg noe for en hyggelig pris), som skulle selge dyre taxiturer inn til byen og bussturer videre til Sihanoukville. Vi slo til på den dyre taxituren, mens tilbud om 7 til 10 timer i en lokal buss for latterlig overpris ble høflig men bestemt avslått til fordel for en fire timers båttur. (Alle sa at båten ikke gikk, men vi ante ugler i mosen og tok båten likefullt neste morgen)

Som dere skjønner gav Kambodsja et dårlig førsteinntrykk. Linda var nær ved å kaldkvele opptil flere lokale som tross alt hadde turisme som levebrød, og undertegnede må innrømme at tanken også streifet ham ved flere anledninger.

Herfra kan det jo bare gå oppover med stemningen, og det gjorde det også. Vi har hatt late dager med skikkelig strandferie, masse bading i pisslunka sjøvann, kajakk til øde strender og billig øl på stranden med utsikt til solnedgangen. Været er stabilt OK, med en skikkelig fin soldag i går som turens værmessige høydepunkt. (Vi er egentlig like glad for skyer, for med en gang sola skinner fra blå himmel blir det noget varmt for oss kaldblodige fra det store nord.)

Vi har som vanlig rekvirert kjøretøy, og mopeden blir flittig brukt til å finne øde strender, ikke fullt så øde fossefall og drive kjøretrening med Linda. Linda har faktisk blitt en liten djevel bak styret, så neste gang skal vi avansere fra automatisk til manuell clutch slik at hun står bedre rustet når hun en gang (mamma forby) måtte trenge det.

Litt betraktninger om folk og fe gjør man seg alltids på tur. Asiater er generelt veldig blide og hjelpsomme, det er ingen hemmelighet, men det finnes noen finere nyanser. Nepalesere har generelt en enorm respekt for den hvite mann og de aller fleste er genuint innstilt på å hjelpe deg og ikke flå deg for alle pengene dine. (Ganske ironisk vil noen mene, siden Nepal er det desidert fattigste landet vi har vært i til nå.) Thaier vil gjerne ha pengene dine, og det får de også, for de har gjort seg fortjent til det. Khmerfolket (de fra Kambodsja) derimot, vil gjerne ha alle pengene dine uten å gjøre seg fortjent til det. De er ennå litt tidlig ute i turistifiseringen, og det merkes godt. Bruk av barn i selgeryrker er meget utbredt og jeg skulle veldig gjerne sett at de slapp å bruke dagene på å pushe de armbånden på stranda- Likevel må jeg dog innrømme at tålmodigheten blir satt på en liten prøve når dagens syttiende pjokk skal selge akkurat deg akkurat det armbåndet som han akkurat har laget til akkurat deg, helt personlig. Pengene går til griske bakmenn (evt griske foreldre) og de får ikke gå hjem før de har solgt kvoten sin. Virkelig ikke noe fin situasjon, men innimellom tar de seg tid til å leke og de synes det er veldig stas med litt oppmerksomhet uansett om du kjøper eller ikke.

Så en liten og uhøytidelig vurdering av landene vi har besøkt etter noen nøkkelkriterier som vi har utarbeidet:

Transport og trafikkale forhold:
Nepal: Totalt og uhemmet anarki og krav om sterke suicidale trekk for å i det hele tatt begi seg over gaten.
Bangkok: Masse breie fine veier, men gud hjelpe meg så mange biler i Bangkok. Ond sirkel.
Kambodsja. Her skal du egentlig bare drite i å kjøre selv, det er hundrevis av pengegriske mopedsjåfører som skal kjøre deg. Hvis du likevel kjører selv er det helt ok, men småveiene suger.

Sanitære forhold og renovasjon:
Nepal: På landsbygda er doene av typen ”lårkrampe lenge før Vebjørn er ferdig med å drite.” I tillegg lukter de like jævlig både før og etter undertegnede har vært der. (Det burde vel si det meste.) Søppel flyter overalt. Søppelkasse er totalt fremmedord.
Thailand: Mest sittedoer der vi ferdes, men utbredt papirmangel trekker ned.
Kambodsja: Faktisk meget bra. Pluss i margen! Her kan man bli gullende ren bak både ved hjelp av papirets utmerkede egenskaper og ved hjelp av vann med høyt trykk. Sistnevnte er ikke prøvd ut i frykt for uønskede effekter.

Mat og drikke:
Nepal: De har alt mulig fra indisk, meksikansk til italiensk, men her er munnhellet ”Same-same, but different” sjelden vært mer passende. Nepal har en nasjonalrett, Dhaal Bath, som egentlig er det eneste de spiser. (Ikke ulikt studenter og Grandis hjemme.) Ølprisene stiger propersjonalt med høyden over havet!
Thailand: Oppskrytt.
Kambodsja: Bra mat foreløpig. Veldig billig øl på fat. (halv dollar for 0,4 på restaurant lar seg absolutt høre.)

Dett var dett for denne gang. Jeg registrerer at antall kommentarer ennå ikke har tatt seg opp, selv om vi har fått mange hyggelige mail. Jeg vil derfor innføre kontinuerlig spørretime fra i dag, der dere kan spørre om alt fra demografiske og kulturelle forhold i landene vi besøker til helt banale ting som hvor varmt det er, eller om det virkelig er bedre å reise enn å jobbe. Slå dere løs!!