Sørøstasia del III - Hai og andre grusomheter.

Vi nøt de siste dagene i Sihanoukville til fulle med mer sol og bading, men siste dagen på vår øde strand fikk en litt interessant vending. Jeg lå på ryggen og slurpet sol da noe som så ut som en dykker med en altfor stor svømmefot plutselig fanget oppmerksomheten min. Så dukket det opp enda en svømmefot 3 meter lenger bort, og det var vel det første tegnet på at det sannsynligvis ikke var en dykker. (I så fall måtte han eller hun vært noe vidstrakt i bekkenet). Det tok enda noen sekunder før jeg skjønte hva jeg så på: Der ute hvor vi for noen dager siden hadde svømt og padlet kajakk var det en gigantisk hai som lekte seg i bølgene. Alle som badet fikk det travelt med å komme seg ut av vannet, og alle som var til stede fikk seg litt av en opplevelse, undertegnede inkludert.

Da var vi ferdig med badeliv for en stund og neste mål var Phnom Penh, hovedstad i Kongeriket Kambodsja. For dere som sov i historietimen eller evt stemte blodrødt på 70-tallet; her er en liten oppdatering på nyere Kambodsjansk historie: Røde Khmer tok makten i 1975, med bror nummer 1, Pol Pot, i spissen. Folket ble drevet på flukt for å bli bønder alle sammen og de som nektet eller hadde høyere utdannelse ble effektivt terminert. I løpet av knapt fire år greide Røde Khmer å drepe mellom 1,7 og 2,3 millioner av sine opprinnelige 7 millioner egne landsmenn før Vietnameserne fikk invadert landet og jaget dem til skogs. Røde Khmer ble værende i skogen, og fortsatte å lage faenskap til langt utpå nittitallet. Enda har ingen av de som hadde høyere posisjoner blitt stilt for retten, og de fleste har dødd en fredfull død, godt beskyttet av sine egne.

I Phnom Penh, som forøvrig er en sjarmerende liten by, besøkte vi Kambodsja sitt svar på Auswitz, fengselet S-21. Her ble ca 17.000 mennesker torturert, drept og dumpet i store massegraver, bedre kjent som "The Killing Fields of Choeung Ek." Bare 7 stykker overlevde! Besøket gav sterke inntrykk, og det er utrolig at landet nå ser ut til å komme seg på fote, noe av forklaringen ligger nok i at over 75% av befolkningen er for unge til å ha opplevd grusomhetene.

Så var det Vietnam neste. Ho Chi Min City, eller Saigon som den fortsatt heter på folkemunne, er en ganske stor by med 6-7 millioner mennesker. Det som setter sitt preg på byen er likevel ikke alle menneskene, men alle menneskene som kjører moped. Det sies og være mellom 3 og 4 millioner mopeder i Saigon. At gatekryssing fordrer suicidale trekk begynner å bli en klisje, men selv om vi begynner å venne oss til trafikken i Asia var dette noe helt nytt. En gang sa jeg til Linda at "det var hyggelig å ha kjent deg" før vi gikk over gaten, og det var faktisk helt oppriktig dødsangst som grep meg.

Neste stopp var Mekong-deltaet, og for første gang meldte vi oss på en organisert tur. Dette har både fordeler og ulemper, men vi fikk ihvertfall sett veldig mye på kort tid og traff mange nye folk. Første dagen besøkte vi noen øyer ute i deltaet sammen med alle de andre dagsturistene fra Saigon. Følelsen av å bli fraktet rundt på et samlebånd i den store turistfabrikken var så spesiell at det faktisk ble litt interessant i seg selv. Vi gjorde alle de klassiske, men ikke fullt så genuine turisttingene, som holding av pytonslange, prøvesmaking av slangebrennevin, besøk til tallrike lokale souvenirfabrikker og ikke minst den obligatoriske folkemusikken. Sistnevnte var en ny dimensjon av jævlig lyd. Å si at de sang falskt er så langt fra en dekkende beskrivelse som man kan komme, og instrumentene hørtes ut som fire forpinte katter som gjennomgikk tortur etter den o så berømte læreboka.

De to neste dagene på turen gikk til steder med færre turister og desto mer genuine opplevelser. Flytende marked, diverse småbedrifter og et hellig fjell ble besøkt. Alt i alt en flott tur bortsett fra at guiden på hjemturen bestemte seg for at vi skulle oppleve mangelen på mat på kroppen, slik vietnameserne engang gjorde. Etter en minimal frokost klokken 06.20 siste dagen, var det mytteristemning da vi nærmere 15.00 svingte bussen inn på et gatekjøkken for å spise lunch.

Etter en dag i Saigon med besøk på museum fra Vietnamkrigen (eller The American War som det heter her) og en etterlengtet treningsøkt på et femstjerners hotell, har vi nå kommet oss til Mui Ne, en 10 km lang strand med masse flotte hoteller spredt utover. Nå skal vi atter nyte litt strandliv før turen går videre tilbake til Kambodsja og Angkor Wat over helga.

Takker for god respons på initiativet med spørretime, nå er det min tur til å spørre dere:

Hvor er du nå? (Hvis svaret er "på jobb", hva skulle du egentlig gjort?)
Hvordan er været hos deg nå? (Her er det varmt og fint, hvis du lurte...)
Hvor ville du helst vært akkurat nå? (Dette begynner å bli slemt...)
Har det skjedd noe spennende i ditt liv siden sist? (Det var vel spikeren i kista...)
Ikke vær redd for å pynte litt på sannheten, vi har lidd under en total mangel på hjemlengsel helt siden vi dro...

-Vebjørn og Linda