New Zealand del I – Bilkjøring, fantastisk natur og Mt. Doom

Da var turen kommet til New Zealand, og førsteintrykket ble ikke helt supert. Vi holdt på å fryse ihjel i Wellingtons forblåste gater etter å ha vært vant til 35 grader i Asia. Slitne etter en lang reise ble det kun soving og transit til ferja som gjaldt i Wellington. (Visstnok en fin by)

Vi kom oss snart over til Sørøya og fikk rekvirert kjøretøy nok en gang. Venstrekjøring var ikke noe nytt, så dette skulle jo gå som en drøm. Den gang ei. For det første må jo girstanga nødvendigvis trakteres med venstre hånd, og venstre hånd er som kjent ikke ment til å brukes til dette (Samt en del andre ting, ikke helt uten sammenligning forøvrig.) For det andre er plasseringen i veibanen en utfordring, det er akkurat som en stor magnet i veikanten som trekker deg ut i grøfta hele tiden, uvisst av hvilken grunn. For det tredje, og kanskje det værste, er at blinklyset har skiftet plass med vindusviskerne. Dette skulle være helt unødvendig å gjøre, men noen har gjort det likevel. Resultatet var ikke uventet mye unødvendig vindusviskerbruk, spesielt i kryss.

Første stopp på Sørøya var Kaikoura, mest kjent for dyrelivet. Linda ble helt i ekstase da hun så selene som lå henslengt langs veien og jagde de stakkars dyrene rundt i jakten på fine bilder.

Neste stopp var Banks Peninsula, rett utenfor Christchurch. Her bodde vi landlig til, i en egen liten dal med utsikt over Stillehavet og grønne snauspiste åser. Utrolig flott sted som vi ble et par netter, mye grunnet hyggelige folk og god mat. Innehaveren tok oss med på båttur, mot en liten sum penger selvfølgelig, og vi fikk se pingviner og noen meget sjeldne stutt-tjukke delfiner.

Etter dette ventet Mt. Cook, New Zealands høyeste fjell på nesten 3800 moh. Den var visstnok dekket av skyer ganske ofte, men vi hadde flaks og fikk en flott kjøretur inn til foten av fjellet med utrolig utsikt. Vi har faktisk hatt veldig bra vær hele tiden, til tross for Linda sin dårlige karma med sånne ting. Vi konkluderte med at siden vi er på den sørlige halvkule så har Linda sin uflaks reversert seg. Av andre ting som er omvendt her nede er retningen på dragsuget i sluket (dette visste vi), men også at sola går andre veien. (Dette kunne vi sikkert greid å tenkt oss til, men vi ble veldig overrasket da den sto i nord midt på dagen og beveget seg mot klokka).

Neste stopp var ekstremsportbyen Wanaka, der høydepunktet var en halv dags lekestund i skogen med sykkel. Linda tok noen flotte skrytebilder av undertegnede i svevet med sykkel, sjekk lysbildeshowet!

Nå var det på tide å vende nesa nordover igjen og vi gav en lang finger til de berømte fjordene og dro oppover langs vestkysten. Vestkysten viste seg å være veldig likt Norge på mange måter. De hadde også et par breer de var veldig stolte av, men dette hadde vi jo sett før. Nordenden av Sørøya ble nådd etter en laaaaang kjøredag, og vi fant oss et koselig hostel ved inngangsporten til Abel Tasman National Park. De neste to dagene ble brukt til en gåtur og en kajakktur i naturskjønne omgivelser. Hadde det i tillegg vært badevann, så hadde det vært paradis på jord. Bildene taler vel for seg!

Så var det slutt på Sørøya for denne gang og Nordøya ventet. Vi la bak oss Wellington-regionen i et kjempejafs og kom oss opp til Tongariro National Park. Her skulle vi gå New Zealands svar på Besseggen, en 17 km lang fjelltur over vulkansk område. Den mest kjente fjelltoppen i området er Mt. Ngauruhoe, en perfekt kjegleformet vulkan og mye bedre kjent som Mt. Doom fra Ringenes Herre. Når bussjåføren lurte på om noen skulle gå opp på toppen av vulkanen fikk selvfølgelig undertegnde en uimotståelig trang til å gjøre den 17 km og allerede velkuperte turen enda lenger og brattere. (Til Linda sin store fortvilelse, for denne historien har gjentatt seg en del ganger kan du si...) Vi satte av gårde i en fryktelig tempo, og nådde toppen av den 2287m høye toppen snaue tre timer og 1200 høydemeter seinere. På toppen spiste vi lunch i ly av vinden med varme steiner til å sitte på, og rundt oss sto det kokvarm vanndamp ut av fjellet. Helt surrealistisk! Resten av turen gikk gjennom variert vulkansk landskap, og innimellom var det en meget hendig svovellukt som gjorde det umulig å skjelne hva som var vulkansk godlukt og hva som var gastronomiske avfallsprodukter fra undertegnede. Resten av turen ble en langdryg affære med såre ben og støle muskler, men begge var enige om at det hadde vært en fin tur, i hvert fall etterpå. (Husk: Man skal ikke kose seg på tur! Smerte er gøy, osv.)

I morgen skal vi på grottevandring, og deretter går turen videre nordover. Som nevnt i forrige reisebrev har vi fått oss mobil her nede. Nummeret er +64 210-2652338 og bruker du Skype koster det ikke mer enn 2 kr pr minutt. Husk at tidsforskjellen er nøyaktig 12 timer. Får du ikke tak i oss er det bare å legge igjen melding så tar vi kontakt.