New Zealand del II – Huler, rokker og en feit dame for å toppe det hele

Sist vi rapporterte hadde vi akkurat beseiret Mt. Doom, mye bedre enn Frodo noen sinne klarte, den slasken. Etter anbefalinger fra flere folk var det hulevandring i Waitomo som sto på plakaten nå. Vi booket oss inn på en heldagstur med et lite selskap som hadde sin egen lille hule, så det var kun oss, guiden og en aussie på tur. Vi rappelerte, kravlet, klatrer og svømte fire timer i strekk, noe som i sum ble en skikkelig gjennomkjøring. Bildene taler for seg! Guiden var en skikkelig skrue, og han brukte mesteparten av tiden på å erte Linda for hennes noe begrensede høyde. Den beste kommentaren kom da han mente at Linda hadde ”Duck’s disease.” ”Your legs are way too close to your ass, you midget!” Jeg synes selvfølgelig dette var hysterisk morsomt, spesielt i lengden...

Vi fikk også med oss et besøk til en angorakaninfarm, der vi fikk overvære klipping av den stakkars kaninen. Det er vel unødvendig å si at synet av en halv angorakanin i strekkbenk fremkalte både smil og latter i forsamlingen.

Neste etappe gikk til Rotorua, også kjent som ”Fartopolis,” og som dere sikkert kan gjette følte i hvert fall jeg meg hjemme der. Navnet skyldes svovellukta fra den termiske aktiviteten i området, samt rause bidrag fra en innreisende nordmann. Vi badet i varme kilder og vi var på kulturshow med Maoriene. (Mye, myyyye bedre enn kulturinnslaget i Vietnam som tidligere har vært omtalt.)

Etter oppfordring fra Håkon (Nashoug) fikk vi også besøkt vertsfaren hans her nede, og etter en hyggelig ettermiddag på sommerhuset deres fikk vi vite at Håkon var ”a handsome boy, and really popular with the girls.” Alle som har sett en utvalg av Kiwi-damer vet at det ikke nødvendigvis er noe å trakte etter.

Siste dag i Rotorua var det ut i skogen med innleide sykler og en smakebit på noe av den beste terrengsyklingen som NZ har å by på, og det sier ikke rent lite. Episk!

De neste dagene ble tilbrakt på Coromandel-halvøya, en fredlig liten plett på kysten av nordøya. Vi dro til en strand der vi bare kunne grave litt i bakken, så fylte det seg med varmt vann, og det var vel høydepunktet kort fortalt. Etter dette gikk turen videre nordover, og en dykketur til Poor Knights Island, visstnok et av de beste subtropiske dykkestedene i verden og kanskje den beste siten i NZ. Vi dykket rundt i tareskogen og fikk se Stingray, Eagle ray (rokker), skorpionfisk og masse andre flotte sjødyr!

På vei opp til nordkysten stoppet vi innom en turistgård som het Sheepworld. Der fikk vi en times med Stand-up av høy klasse ispedd oppvisning med sauebikkjer og klipping av sau. For oss som ikke har sett saueklipping før var dette utrolig artig, en slags brytekamp mellom menneske og sau med sterke sadomachosistiske undertoner. Verdensrekorden er selvfølgelig fra NZ og er på småpene 721 sauer på 9 timer for de utholdne og 32,5 sek pr sau i sprintøvelsen. Slå den du!

Siste del av NZ-turen ble brukt på nordkysten, nærmere bestemt Bay of Islands. Vi sjekket inn på en privateid hytte, etter tips fra en dame vi møtte i Siem Reap, og det ble turens store høydare på overnattingsfronten. I tillegg var vertskapet av den kjempehyggelige sorten, og siden vertinnen hadde norske aner laget vi får-i-kål til dem som takk for et hyggelig opphold. Dagene ble slått i hjel med strandbesøk til 90-mile beach, nærkontakt med de fryktelige sandfluene samt en kajakktur i morsom sjø.

Nå skriver vi 21. november og denne dagen har allerede vært den lengste dagen i våre liv til nå. (Den har vart i 34 timer allerede og vi har fortsatt bare kommet til midt på dagen. Tygg litt på den du....) Men det var flere grunner til at dagen har vært lang og trygt kan gå inn i glemmeboken. Her er et utdrag av dagens høydare i negativ betydning:

•Lang kjøretur til Auckland, bare for å oppdage at vi hadde spart penger på å levere bilen på flyplassen selv, og ikke ta flybussen som vi planla. Flybussen tok godt over en time i rushtrafikken etter først å ha måttet løpe rundt i Auckland med storsekkene på ryggen for å finne det jævla stoppestedet...
•Vi sjekket værmeldingen for Aitutaki og det var ikke meldt en eneste solstråle på ti dager, bare regn og torden. Linda gikk umiddelbart inn i en depresjon som ennå ikke helt har gitt seg og humøret mitt ble heller ikke bedre av dette.
•På flyet fikk jeg selvfølgelig sitte ved siden av den feiteste dama på den sørlige halvkule, hvorpå de hvileløse bena mine fikk helt klaus og skalv hele veien til Rarotonga, mens den eneste filmen de viste var en musikal.

Men, men. Nå kan det bare bli bedre.

Til slutt noen rariteter fra et utvalg av New Zealandske stedsnavn:

De orginale:
•Karikari
•Kerikeri
•Kawakawa
•Parapara
•Runaruna
•Wekaweka
•Puhipuhi
•Harihari
•Metimeti.

De vi sleit mest med å huske:
•Waipapakauri
•Marahau
•Tongariro
•Mt. Ngauruhoe (Mt. Doom ble navnet....)
•Whakarewarewa
•Taumatawhakatangihangakoauauotamateapokaiwhenuakitanatahu (Jeg kødder ikke...)

Da krysser vi fingrene for at metrologene igjen har tatt skammelig feil og at vi snart kan nyte noen dager i sola. Det regner uansett ikke under vann, så det kan nok bli en del dykking på oss de kommende dagene. Det passer vel uansett bra med litt skadefryd for dere der hjemme.

Vi er utenfor mobildekning de neste 10 dagene, så vet dere det og nummeret vi hadde i NZ kommer ikke i bruk igjen.

Ellers var den en liten ting jeg tenkte på for hjemkomsten. Hvis det er noen som vet om et møblert sted i Oslo vi kan leie, låne eller passe på i tre-fire måneder når vi kommer tilbake til Norge hadde vi vært veldig glade for tips om dette!

-Vebjørn og Linda (som smiler igjen nå....;-)