Kick-start på blogging

Nå har jeg endelig tatt meg sjøl i nakken og lagt over min reisedagbok fra resdagboken.se til blogger. Bildene har ikke fulgt etter ennå, men det kommer.

Aner ikke om noen kommer til å lese dette, men det er gøy å ha for ettertiden, og godt integrert med andre Google-tjenester denne gangen.

Aner heller ikke om jeg kommer til å begynne å blogge igjen, men hvem vet.

-vebjørn

Canada del II - Fjesskott, lokale helter og katter i fleng

Da sitter jeg hjemme i Slåssælva, klokken er halv seks og jeg har vært oppe siden fire. (Jetlag er ikke tidenes beste oppfinnelse. ) Hvorfor ikke utnytte tiden til noe nyttig.

Sist dere leste hadde vi startet morsomhetene i Fernie, der værgudene var meget snille med oss og gav oss det hvite i bøttevis. Det ble fem skidager med stor kjøring og et par knallfester med gjengen. Mariann og Asbjørn forsatte på egenhånd, og neste mål for oss som var igjen blei Red Mountain og det skuffet heller ikke. Terrenget var fantastisk og etter hvert kom snøen i store mengder der også. Siste stopp var Revelstoke, som skuffet litt grunnet harde forhold. Like fullt fant vi kongesnø utenfor anlegget, men traversene var lange. Siste turen ble det tid til litt klippehopping på undertegnede, som satte ny pers med en åttemeter med medium soft landing.

Så var det tilbake til Calgary for å sette Linda, Johan og Berit på flyet, og så var det kun jeg og Are tilbake. Vi byttet ut Sjefs-Forden med en romslig, men akk så kjedelig Chevrolet Trailblazer og satte nesen sørvestover igjen. Castle Mountain var blitt anbefalt, men værgudene var ikke helt snille med oss. Det blåste katter og var knallhardt i bakken, men du verden for et terreng.

Apropos katter; den første, men langt fra siste katteopplevelse var en meget selskapssyk hårball som absolutt skulle være med å spille biljard på hostellet. Den ble like overrasket hver gang kulene forsvant ned i hullet og den ikke greide å følge etter, men den gjorde spillet meget interessant og uforutsigbart på en sjarmerende måte.

I lunsjen traff vi Simon fra Ymir som anbefalte oss å dra til dit for å kjøre i Whitewater i stedet, noe vi i mangel på troverdig værmelding syntes hørtes ut som en knallidé. Dagen etter blåste det inn 30 cm nysnø, men det fikk ikke vi oppleve, da var vi allerede dratt. Turens styggeste bommert, men stort sett den eneste…

Ymir og Whitewater skuffet dog ikke. Vi våknet til knallblå himmel og 15cm nysnø og hadde en flott dag i bakken uansett. Vi booket oss inn på Catskiing påfølgende fredag og koste oss på sofaen på The Palace Inn mellom slagene. Mens vi ventet på Catskiing ble det også tid til en liten pubcrawl i Nelson, nærmeste tettsted. Her er kveldens nøkkeltall:
• 2 fulle nordmenn
• 9 pitchere med øl fordelt på 6 puber (1 pitcher er ca 1,8 liter)
• 2 glass maltwhisky
• 6 slag med biljard med promille i skolepliktig alder
• 1 selsom opptreden med band på lokalpuben
• 1 småflau vossing som trakk seg bakover i lokalet som en følge av over nevnte opptreden

Totalt sett en vellykket kveld med andre ord…

Catskiing er en kanadisk oppfinnelse som går ut på å bli kjørt opp med tråkkemaskin, for så å kjøre usporet pudder hele dagen. (Disse menneskene er ikke helt dumme, du kan jo ikke hjelpe for å bli glad i dem.) Fredag ble en episk dag med utrolig morsomt terreng og flott kjøring. Oppildnet av dagens innsats havnet vi utpå igjen samme kveld og festet med de lokale heltene i Ymir, en plass med ca 300 mennesker, hvorav ingen var helt i vater. (Det var ikke vi heller når kvelden var over) Uansett hadde vi skaffet oss mange nye venner, en invitasjon til femtiårslag, samt et tilbud om guidet hiking med en lokal legende helgen etter.

Red Mountain fristet til gjentagelse og som sagt så gjort. Vi fikk to dager med helt ok kjøring, men det artigste minnet var det en ny hårbefengt venn som sto for. En sjarmerede pus utenfor rommet ville inn å få kos, noe undertegnede syntes var en god idé. Etter mye maling og klapping skulle vi se film, så katta måtte ut i kulden igjen. Men den gang ei. Da vi kom tilbake hadde den klort seg gjennom myggnettingen og kommet seg inn igjen. Vi måtte sove hele natten med lukte vinduer og med katten konstant mjauende og klorende på vinduet utenfor. Den hjemsøkte Are såpass bra at han fikk mareritt og drømte livaktig at den kom seg inn på rommet igjen. Resultatet var en ufrivilling tur ut på terrassen for å sjekke status i bare bokseren. (Katta var borte innen den tid, dog)

Siden det ikke var meldt noe ny snø, ble det ønskelig med litt miljøforandring før vi skulle tilbake til Red for en ny runde Catskiing i slutten av uka. Big White ble valgt, basert på vage antagelser om god kjøring. Stedet var Canada sitt svar på Trysil (flatt og familievennlig), men vi gjorde det beste ut av det og fikk tre dager med gladcarving i bakken og et blinkskudd av Are som gunner gjennom et nedsnødd tre.
Andre runde med Catskiing ble ingen skuffelse det heller. Vi kjørte turens beste linje denne dagen, men innen nå er du vel såpass misunnelig at jeg ikke trenger å utbrodere dette noe mer.

Ymir kallet nok en gang, og det var hiking med to lokale legender som sto på programmet. Ross ”Rossco” White var hovedguide og innehaver at det nevnte Palace Inn, mens Stuart var kameraten med en kjæreste som var flere uker over termin og med en stor forkjærlighet for skikjøring.(Snakk om mann med prioriteringene i orden.) Første linje for dagen ble en flott renne med påfølgende putekjøring lenger ned. Andre turen var det større linjer på tapetet, ilagt røykepause for heltene våre på vei opp. Ross ble såpass høy at han måtte danne baktropp med harehjerte, men linja ble veldig bra den også, tross to guider i organisk påvirket tilstand.

Femtiårslaget gikk ordentlig for seg, tross skammelige ølmengder og flere selsomme opptredner på scenen, men det nærmet seg slutten på turen og vi måtte vende nesa mot Calgary. Det var heftig snøvær da vi kjørte tilbake, så for å toppa heile driden ble det tid til en siste dag i Fernie på vei tilbake. Og du verden for en dag. 22 minusgrader og 44 cm nysnø gav oss en avslutning vi bare kunne drømme om i våre hviteste drømmer. Fjesskudd hele dagen, episk snøkvalitet og kun en liten frostskade på nesetippen. Er du ikke misunnelig ennå, kan du trygt bli det nå.

Da takker jeg for meg for denne gang, det har vært meget hyggelig at så mange har fulgt oss på reisen. Siden forrige dagbok manglet kommentarer hadde det jo vært supert om dere kunne skrive en liten avslutningshilsen på dette aller siste reisebrevet, sånn for syns skyld.

Jeg lovte invitasjon til bryllupet til den beste kommentaren på dagboken fra Belize, og jeg liker å tro at jeg er en mann av mine ord. Ben Reddik er herved invitert, du vet hvem du er!

I dykkar vyrdnad

Vebjørn "Dave" Haugerud

Mexico og Canada: All inclusive og pudder til pungen!

Da var det slutt på kummerlige hotellrom en gang for alle. (Som om det noen gang var så veldig kummerlig...) Fattern la lista høyt for denne delen av ferien og vi begynte friskt i Chitzen Itcha med en idyllisk hacienda nær de berømte Maya-ruinene. Ruinene var veldig imponerende, men etter Angkor Wat blir ingen ruiner det samme igjen. Uansett, vi fikk eminent guiding fra en stolt representant for det lokale guidekorpset og han tok oss med på en akkurat passe lang runde ilagt utallige funfacts for de historietørste.

Neste stopp var Merida, hovedstaden på Yucatan-halvøya og senteret for salg av Mexicanernes favorittmøbel, hengekøya. Vi fikk etter mye om og men kjøpt oss to eksemplarer av verdens fineste avslapningsredskap og vi gleder oss stort til å ta dem i bruk til sommern. Vi fikk også med oss en dagstur til et flamingo-reservat, men fuglene ble fort omdøpt til flamincoer, Linda sin egen tolkning av navnet.

Vi begynte etterhvert å bli sugne på strandliv, som var hovedgrunnen for valget av reisemål. Turen gikk innom Izamal på veien tilbake til østkysten, et facinerende lite sted i gjennomgående gulfarge.

Cancun ble stoppested for en natt, siden vi skulle prøve å kjøpe en ring som faktisk passet til Lindas ringfinger. Vi endte likegodt opp med en til hver av oss, og ringene ble påsatt ved en enkel sermoni akkompanert av stolte (sviger-)foreldre, ivrige kelnere og argentinsk kembobiff.

Så kallet stranden på oss. Tulum ble valgt, og det ble et lykkelig valg. Vi bodde på økologisk hotell, noe som innebar saltvann i dusjen, et minimum av belysning og bøttevis med sjarm. Sanden var et kritthvit pulver og måltidene ble stort sett intatt rett på stranden. Anbefales på det sterkeste!

Julen skulle feires på resort, men før vi kom dit ble det tid til enda mer dykking. Denne gang var det de berømte undervannshulene på Yucatan som skulle besøkes. Det var ikke spesielt dypt, men vi var 40-50 meter fra eneste mulige sted å komme til overflaten på enkelte steder. Ikke et sted for den klaustrofobiske (les fattern).

All-inclusive hadde vi aldri prøvd før, men man kan fort bli vant til sånt. Stedet vi bodde hadde fire restauranter og sju barer, og ingen priser på menyene. Sånt kan nesten bli i overkant for noen enkle nordmenn som oss. Julefeiringen ble noe utenom det vanlige, og med uvante omgivelser kan man vel si at den store julestemningen uteble.

Så var det farvel til Muttern og Fattern for denne gang og nesen ble vendt mot det kalde nord. Vi gjennomførte supershopping i Calgary før vi kom oss til Fernie der 45cm nysnø ventet på oss. Vi hadde også fått selskap av Asbjørn, Mariann, Are, Berit og Johan siden sist. Det ble sju dager i Fernie med masse snø og grisebra skikjøring, men vi får ta mer om dette i neste reisebrev, som også blir det siste. Linda vender nesen hjem den 13. januar og jeg ankommer gamlelandet 30. januar. Vi begynne å glede oss stort til å se dere igjen. (Dere vet hvem dere er...;-)

(Skrytebildene er fra Fish Bowl i Fernie, BC og er tatt av Asbjørn Hønsvall, all rights reserved... Det var ca 60 cm pudder der vi kjørte.)

Mellom-Amerika del I – Dykking i verdensklasse med nogo attåt.

Vi var meget solhungrige etter den litt uheldige værsituasjonen i Stillehavet, så nå var det absolutt UV-A og B som gjaldt. Cancun var som sagt et lite sjarmerende sted, og ble lett lagt bak oss da vi satte oss på en luksusbuss i retning Belize. For de som ikke er helt sikre på hva Belize er for noe, kan man kort sagt si at det er en karibisk øy som har flyttet seg til fastlandet. Ulikt de andre landene i mellom-amerika er mange av innbyggerne i Belize svarte og engelsk er førstespråk sammen med kreolsk. Det var reggea over alt, masse rastafletter, et rykte for slapp håndhevelse av narkotikalovene pluss et stort og flott hav fullt av tropiske fisk. Kort sagt et lite paradis.

Vi fant fort veien til Caye Caulker, et lite stykke utenfor fastlandet. Dette var kanskje noe av det mest laidback stedet vi har vært til nå. Den eneste typen kjøretøy på øya var golfbiler, og det sier vel egentlig det meste. Som dykkedestinasjon er Belize særlig kjent for èn dykkesite; ”Blue Hole,” som er en sammenrast dryppesteinsgrotte som måler 300m i diameter og 130m i dybde. Denne måtte selvfølgelig dykkes, men det var en 2 timers båttur med avgang 06.00 og i sterk sjø som sto mellom oss og dykkeparadiset.

Det var tre dykk den dagen, alle med sine særegenheter. I Blue Hole dykker man rett ned til 40 meter, for deretter å svømme under et overheng fullt av stalagtitter i størrelsen King Kongs edlere deler. Deretter bar det opp igjen, og på veien opp ble vi møtt av masse revhai som stirret på oss med sultne, men vennelige blikk. Neste dykk var også helt fantastisk, med en enorm korallvegg med masse ”Swim-through” der vi fikk sett skilpadder (tenk de i Nemo) og Spotted Eagle Ray (tenk på en prikkete hangglider med oppstoppernese og lang hale.)

Ellers gikk tiden med til sol og avslapping, været var endelig på vår side. Etter noen dager trengte vi litt avveksling, så vi dro til La Isla Bonita og byen San Pedro. (For de som fikk en sang på hjernen nå, så har dere helt rett.) Her var det enda mer sol og enda mer dykking som ventet. (Du verden for et kjipt liv, gitt...)

På den siste dykketuren skjedde det noe som kanskje er verdt å nevne. Etter å ha planlagt instenst i et par dager var det med glede at undertegnde på 15 meters dyp og omgitt av lekne haier, gikk ned på kne for Linda med frieri nedskrevet på en vanntett tavle og ring i BCD’en. Hun kunne selvfølig ikke svare ja, men jeg tolket nikkingen og smilingen i beste mening. Etter dette steg vi sammen opp til solnedgangen! Bryllup satser vi på at det blir til neste år, og vi gir ut to gratisinvitasjoner til bryllupet for beste gratulasjonshilsen i kommentarfeltet.

Nå er det tilbake i Mexico, der vi hooket opp med Muttern og Fattern i går kveld. Gjensynsgleden ble krydret med de over nevnte nyheter og alt var veldig stas. (Bortsett fra at de jævla sikkerhetsvaktene i USA stjal juleakevitten min. Måtte de brenne!) Nå er det sightseeing, resorts og masse vin som gjelder fram til vi drar videre mot Canada i romjula.

Snakkes!

Cook Islands og Los Angeles i en del, og godt er det...

Sist vi rapporterte var det med en rævva værmelding i minne og 10 dager å slå ihjel på en sydhavsøy. Vi måtte bare gjøre det beste ut av det... Her er dagene i stikkordsform:

•Dag 1: Rarotonga, drittvær, skrev siste reisebrev.
•Dag 2: Aitutaki, sjekket inn i hytta som vi skulle bli veldig godt kjent med den neste uka. Blåste katter, men ikke regn.
•Dag 3: Blåste bikkjer, men ikke regn. Padlet en tur, handlet overpriset mat på butikken og padlet en tur i monstermotvind... SOLGLØTT!!! To kakerlakker observert, men kun en fjernet av undertegnede. Den bedre halvdelen forholdt seg ikke helt rolig.
•Dag 4: Blåste krabber, men ikke regn. Terrengegenskapene til mopeden testet og funnet middels gode. Padlet samme turen som dagen før. SOLGLØTT!!! Lesestoff rekvirert fra hotellet. Tom Clancy’s Rainbow Six på 900 sider.
•Dag 5: Lagunecruise! SOL! Sinnsykt fin snorkling! SUPERDAG! Overpriset kulturell aften, med blant annet fire knisende 14-åringer med kokosnøtt-BH og bastskjørt som vrikket til lokal musikk. Undertegnede måtte noe motvillig danse med en av disse etterpå. Sjekk heroinknekken og elvisbeina på bildet.
•Dag 6: Blåste kanarifugler, men ikke regn. Innedag med lesing og dype samtaler over kaffekoppen.
•Dag 7: Blåste fisk og regnet piggtråd. Innedag med lesing og flere dype samtaler.
•Dag 8: Blåste apekatter og regnet pinnsvin,. Tom Clancy ble ferdiggjort, 900 sider lesing på rekordtid sier vel litt om været.
•Dag 9: Tilbake på Rarotonga. Ingen bedring i været.
•Dag 10: Dykketur på Rarotonga. Sol og ganske lite vind hele dagen! Utrolig fin dykking med 30 meter sikt. Vi så blant annet ”White tip” revhai, Murene (tenk en blanding av steinbit og ål), Lionfish (Ser ut som en drage), +++ Superdag!
•Dag 11: Traff fire nordmenn og to svensker som vi hang med. Dro på byen med dem. Linda fikk magesjau og feber og blei hjemme.
•Dag 12: Vebjørn fikk magesjau og feber. Lang flytur til L.A... Værmeldingen for Cook Island viste bare sol fra og med dagen etter. Life’s a bitch...

Så det var sydhavsparadiset kort oppsummert. Ikke den helt store høydaren, men vi passet på å ta masse bilder når været var fint. Da var det til gjengjeld et helt sinnsykt flott sted å være...

Flyturen var lang til L.A., men siden vi begge var monsterslitne fra det siste døgnet fikk vi faktisk sovet litt. I L.A. ventet en Hyundai Sonara på oss med en livredder av en GPS, og den tok oss vellykket fram til hotellet i et slitent nabolag litt sørvest for Hollywood. Da vi kom fra omkom vi begge umiddelbart på senga og ble der resten av dagen og kvelden, kun avbrutt av pizzamannen.

Neste dag våknet vi mer eller mindre restituert og det var på tide å gjøre L.A. på en dag. Vi fikk med oss Hollywoodskiltet, Hollywood walk of fame (”Walk” meg i rævva, det var 22 kvartaler med stjerner i bakken og man hadde trengt golfbil med rakettmotor for å få sett alle stjernene på en uke....), Hollywood Bowl (Legendarisk for alle Monty Python fans), Universal Studios, Sunset Bl., Beverly Hills og solnedgang på Santa Monica Beach (Vi rakk selvfølgelig bare akkurat å se den siste solstråla, men bildene ble OK.) PHU... Når vi endelig kom hjem etter å ha sittet i bilkø tilbake til hotellet var det jammen tid for å omkomme av utmattelse igjen.

Kjøringen i L.A. er av det litt mer krevende slaget. 5-6 kjørebaner er ikke uvanlig og et antall biler som ikke ligner noen ting jeg har sett siden Bangkok gjorde kjøreturene til en sammenhengende paranoia. Feltskifte og blindsonebedømming er den største utfordringen, og når man i tillegg er neddopet på Ibux og Paracet ble det litt utpsykende i lengden, for å si det pent. Når man i tillegg skal prøve å finne vegen basert på en liten GPS i frontruta, og samtidig var godt vant med venstrekjøring var det rart det ikke gikk galt. Prøv dette klokken 6.00 om morgenen uten å ha fått den første kaffekoppen hvis du vil ha en skikkelig utfordring!

Nå er vi kommet oss til Mexico og selv om Cancun er Amerikas svar på Costa del Sol, trengte vi en dag på å hente oss inn her. Solen er her, strendene er kritthvite og havet er azurblått så vi gleder oss til fortsettelsen. Vi drar til Belize i morra for å komme unna pakketurismen og for å perfeksjonere brunfargen til jul.

Sist gang var det veldig dårlig med kommentarer (ha meg unnskyldt Håkon og Espen, men dere 70 andre som leste innlegget: Skamme seg!). Jeg tror vi nesten må ha en spørretime igjen. Er det noe dere lurer på så fyr løs. Ellers kan jo dere skrive litt om hva som opptar dere i hjemlandet om dagen. Er det nok Idol nå? Hvordan var pudderet i Oppdal i helga? Er dere brune og fine til jul?, osv...

Jeg sier som spanjolene sier: No me ha venido el periodo desde hace ocho meses! (Hva dette betyr kan jo en spanskkyndig legge ut som kommentar!)

-vebjørn

New Zealand del II – Huler, rokker og en feit dame for å toppe det hele

Sist vi rapporterte hadde vi akkurat beseiret Mt. Doom, mye bedre enn Frodo noen sinne klarte, den slasken. Etter anbefalinger fra flere folk var det hulevandring i Waitomo som sto på plakaten nå. Vi booket oss inn på en heldagstur med et lite selskap som hadde sin egen lille hule, så det var kun oss, guiden og en aussie på tur. Vi rappelerte, kravlet, klatrer og svømte fire timer i strekk, noe som i sum ble en skikkelig gjennomkjøring. Bildene taler for seg! Guiden var en skikkelig skrue, og han brukte mesteparten av tiden på å erte Linda for hennes noe begrensede høyde. Den beste kommentaren kom da han mente at Linda hadde ”Duck’s disease.” ”Your legs are way too close to your ass, you midget!” Jeg synes selvfølgelig dette var hysterisk morsomt, spesielt i lengden...

Vi fikk også med oss et besøk til en angorakaninfarm, der vi fikk overvære klipping av den stakkars kaninen. Det er vel unødvendig å si at synet av en halv angorakanin i strekkbenk fremkalte både smil og latter i forsamlingen.

Neste etappe gikk til Rotorua, også kjent som ”Fartopolis,” og som dere sikkert kan gjette følte i hvert fall jeg meg hjemme der. Navnet skyldes svovellukta fra den termiske aktiviteten i området, samt rause bidrag fra en innreisende nordmann. Vi badet i varme kilder og vi var på kulturshow med Maoriene. (Mye, myyyye bedre enn kulturinnslaget i Vietnam som tidligere har vært omtalt.)

Etter oppfordring fra Håkon (Nashoug) fikk vi også besøkt vertsfaren hans her nede, og etter en hyggelig ettermiddag på sommerhuset deres fikk vi vite at Håkon var ”a handsome boy, and really popular with the girls.” Alle som har sett en utvalg av Kiwi-damer vet at det ikke nødvendigvis er noe å trakte etter.

Siste dag i Rotorua var det ut i skogen med innleide sykler og en smakebit på noe av den beste terrengsyklingen som NZ har å by på, og det sier ikke rent lite. Episk!

De neste dagene ble tilbrakt på Coromandel-halvøya, en fredlig liten plett på kysten av nordøya. Vi dro til en strand der vi bare kunne grave litt i bakken, så fylte det seg med varmt vann, og det var vel høydepunktet kort fortalt. Etter dette gikk turen videre nordover, og en dykketur til Poor Knights Island, visstnok et av de beste subtropiske dykkestedene i verden og kanskje den beste siten i NZ. Vi dykket rundt i tareskogen og fikk se Stingray, Eagle ray (rokker), skorpionfisk og masse andre flotte sjødyr!

På vei opp til nordkysten stoppet vi innom en turistgård som het Sheepworld. Der fikk vi en times med Stand-up av høy klasse ispedd oppvisning med sauebikkjer og klipping av sau. For oss som ikke har sett saueklipping før var dette utrolig artig, en slags brytekamp mellom menneske og sau med sterke sadomachosistiske undertoner. Verdensrekorden er selvfølgelig fra NZ og er på småpene 721 sauer på 9 timer for de utholdne og 32,5 sek pr sau i sprintøvelsen. Slå den du!

Siste del av NZ-turen ble brukt på nordkysten, nærmere bestemt Bay of Islands. Vi sjekket inn på en privateid hytte, etter tips fra en dame vi møtte i Siem Reap, og det ble turens store høydare på overnattingsfronten. I tillegg var vertskapet av den kjempehyggelige sorten, og siden vertinnen hadde norske aner laget vi får-i-kål til dem som takk for et hyggelig opphold. Dagene ble slått i hjel med strandbesøk til 90-mile beach, nærkontakt med de fryktelige sandfluene samt en kajakktur i morsom sjø.

Nå skriver vi 21. november og denne dagen har allerede vært den lengste dagen i våre liv til nå. (Den har vart i 34 timer allerede og vi har fortsatt bare kommet til midt på dagen. Tygg litt på den du....) Men det var flere grunner til at dagen har vært lang og trygt kan gå inn i glemmeboken. Her er et utdrag av dagens høydare i negativ betydning:

•Lang kjøretur til Auckland, bare for å oppdage at vi hadde spart penger på å levere bilen på flyplassen selv, og ikke ta flybussen som vi planla. Flybussen tok godt over en time i rushtrafikken etter først å ha måttet løpe rundt i Auckland med storsekkene på ryggen for å finne det jævla stoppestedet...
•Vi sjekket værmeldingen for Aitutaki og det var ikke meldt en eneste solstråle på ti dager, bare regn og torden. Linda gikk umiddelbart inn i en depresjon som ennå ikke helt har gitt seg og humøret mitt ble heller ikke bedre av dette.
•På flyet fikk jeg selvfølgelig sitte ved siden av den feiteste dama på den sørlige halvkule, hvorpå de hvileløse bena mine fikk helt klaus og skalv hele veien til Rarotonga, mens den eneste filmen de viste var en musikal.

Men, men. Nå kan det bare bli bedre.

Til slutt noen rariteter fra et utvalg av New Zealandske stedsnavn:

De orginale:
•Karikari
•Kerikeri
•Kawakawa
•Parapara
•Runaruna
•Wekaweka
•Puhipuhi
•Harihari
•Metimeti.

De vi sleit mest med å huske:
•Waipapakauri
•Marahau
•Tongariro
•Mt. Ngauruhoe (Mt. Doom ble navnet....)
•Whakarewarewa
•Taumatawhakatangihangakoauauotamateapokaiwhenuakitanatahu (Jeg kødder ikke...)

Da krysser vi fingrene for at metrologene igjen har tatt skammelig feil og at vi snart kan nyte noen dager i sola. Det regner uansett ikke under vann, så det kan nok bli en del dykking på oss de kommende dagene. Det passer vel uansett bra med litt skadefryd for dere der hjemme.

Vi er utenfor mobildekning de neste 10 dagene, så vet dere det og nummeret vi hadde i NZ kommer ikke i bruk igjen.

Ellers var den en liten ting jeg tenkte på for hjemkomsten. Hvis det er noen som vet om et møblert sted i Oslo vi kan leie, låne eller passe på i tre-fire måneder når vi kommer tilbake til Norge hadde vi vært veldig glade for tips om dette!

-Vebjørn og Linda (som smiler igjen nå....;-)

New Zealand del I – Bilkjøring, fantastisk natur og Mt. Doom

Da var turen kommet til New Zealand, og førsteintrykket ble ikke helt supert. Vi holdt på å fryse ihjel i Wellingtons forblåste gater etter å ha vært vant til 35 grader i Asia. Slitne etter en lang reise ble det kun soving og transit til ferja som gjaldt i Wellington. (Visstnok en fin by)

Vi kom oss snart over til Sørøya og fikk rekvirert kjøretøy nok en gang. Venstrekjøring var ikke noe nytt, så dette skulle jo gå som en drøm. Den gang ei. For det første må jo girstanga nødvendigvis trakteres med venstre hånd, og venstre hånd er som kjent ikke ment til å brukes til dette (Samt en del andre ting, ikke helt uten sammenligning forøvrig.) For det andre er plasseringen i veibanen en utfordring, det er akkurat som en stor magnet i veikanten som trekker deg ut i grøfta hele tiden, uvisst av hvilken grunn. For det tredje, og kanskje det værste, er at blinklyset har skiftet plass med vindusviskerne. Dette skulle være helt unødvendig å gjøre, men noen har gjort det likevel. Resultatet var ikke uventet mye unødvendig vindusviskerbruk, spesielt i kryss.

Første stopp på Sørøya var Kaikoura, mest kjent for dyrelivet. Linda ble helt i ekstase da hun så selene som lå henslengt langs veien og jagde de stakkars dyrene rundt i jakten på fine bilder.

Neste stopp var Banks Peninsula, rett utenfor Christchurch. Her bodde vi landlig til, i en egen liten dal med utsikt over Stillehavet og grønne snauspiste åser. Utrolig flott sted som vi ble et par netter, mye grunnet hyggelige folk og god mat. Innehaveren tok oss med på båttur, mot en liten sum penger selvfølgelig, og vi fikk se pingviner og noen meget sjeldne stutt-tjukke delfiner.

Etter dette ventet Mt. Cook, New Zealands høyeste fjell på nesten 3800 moh. Den var visstnok dekket av skyer ganske ofte, men vi hadde flaks og fikk en flott kjøretur inn til foten av fjellet med utrolig utsikt. Vi har faktisk hatt veldig bra vær hele tiden, til tross for Linda sin dårlige karma med sånne ting. Vi konkluderte med at siden vi er på den sørlige halvkule så har Linda sin uflaks reversert seg. Av andre ting som er omvendt her nede er retningen på dragsuget i sluket (dette visste vi), men også at sola går andre veien. (Dette kunne vi sikkert greid å tenkt oss til, men vi ble veldig overrasket da den sto i nord midt på dagen og beveget seg mot klokka).

Neste stopp var ekstremsportbyen Wanaka, der høydepunktet var en halv dags lekestund i skogen med sykkel. Linda tok noen flotte skrytebilder av undertegnede i svevet med sykkel, sjekk lysbildeshowet!

Nå var det på tide å vende nesa nordover igjen og vi gav en lang finger til de berømte fjordene og dro oppover langs vestkysten. Vestkysten viste seg å være veldig likt Norge på mange måter. De hadde også et par breer de var veldig stolte av, men dette hadde vi jo sett før. Nordenden av Sørøya ble nådd etter en laaaaang kjøredag, og vi fant oss et koselig hostel ved inngangsporten til Abel Tasman National Park. De neste to dagene ble brukt til en gåtur og en kajakktur i naturskjønne omgivelser. Hadde det i tillegg vært badevann, så hadde det vært paradis på jord. Bildene taler vel for seg!

Så var det slutt på Sørøya for denne gang og Nordøya ventet. Vi la bak oss Wellington-regionen i et kjempejafs og kom oss opp til Tongariro National Park. Her skulle vi gå New Zealands svar på Besseggen, en 17 km lang fjelltur over vulkansk område. Den mest kjente fjelltoppen i området er Mt. Ngauruhoe, en perfekt kjegleformet vulkan og mye bedre kjent som Mt. Doom fra Ringenes Herre. Når bussjåføren lurte på om noen skulle gå opp på toppen av vulkanen fikk selvfølgelig undertegnde en uimotståelig trang til å gjøre den 17 km og allerede velkuperte turen enda lenger og brattere. (Til Linda sin store fortvilelse, for denne historien har gjentatt seg en del ganger kan du si...) Vi satte av gårde i en fryktelig tempo, og nådde toppen av den 2287m høye toppen snaue tre timer og 1200 høydemeter seinere. På toppen spiste vi lunch i ly av vinden med varme steiner til å sitte på, og rundt oss sto det kokvarm vanndamp ut av fjellet. Helt surrealistisk! Resten av turen gikk gjennom variert vulkansk landskap, og innimellom var det en meget hendig svovellukt som gjorde det umulig å skjelne hva som var vulkansk godlukt og hva som var gastronomiske avfallsprodukter fra undertegnede. Resten av turen ble en langdryg affære med såre ben og støle muskler, men begge var enige om at det hadde vært en fin tur, i hvert fall etterpå. (Husk: Man skal ikke kose seg på tur! Smerte er gøy, osv.)

I morgen skal vi på grottevandring, og deretter går turen videre nordover. Som nevnt i forrige reisebrev har vi fått oss mobil her nede. Nummeret er +64 210-2652338 og bruker du Skype koster det ikke mer enn 2 kr pr minutt. Husk at tidsforskjellen er nøyaktig 12 timer. Får du ikke tak i oss er det bare å legge igjen melding så tar vi kontakt.