Canada del II - Fjesskott, lokale helter og katter i fleng

Da sitter jeg hjemme i Slåssælva, klokken er halv seks og jeg har vært oppe siden fire. (Jetlag er ikke tidenes beste oppfinnelse. ) Hvorfor ikke utnytte tiden til noe nyttig.

Sist dere leste hadde vi startet morsomhetene i Fernie, der værgudene var meget snille med oss og gav oss det hvite i bøttevis. Det ble fem skidager med stor kjøring og et par knallfester med gjengen. Mariann og Asbjørn forsatte på egenhånd, og neste mål for oss som var igjen blei Red Mountain og det skuffet heller ikke. Terrenget var fantastisk og etter hvert kom snøen i store mengder der også. Siste stopp var Revelstoke, som skuffet litt grunnet harde forhold. Like fullt fant vi kongesnø utenfor anlegget, men traversene var lange. Siste turen ble det tid til litt klippehopping på undertegnede, som satte ny pers med en åttemeter med medium soft landing.

Så var det tilbake til Calgary for å sette Linda, Johan og Berit på flyet, og så var det kun jeg og Are tilbake. Vi byttet ut Sjefs-Forden med en romslig, men akk så kjedelig Chevrolet Trailblazer og satte nesen sørvestover igjen. Castle Mountain var blitt anbefalt, men værgudene var ikke helt snille med oss. Det blåste katter og var knallhardt i bakken, men du verden for et terreng.

Apropos katter; den første, men langt fra siste katteopplevelse var en meget selskapssyk hårball som absolutt skulle være med å spille biljard på hostellet. Den ble like overrasket hver gang kulene forsvant ned i hullet og den ikke greide å følge etter, men den gjorde spillet meget interessant og uforutsigbart på en sjarmerende måte.

I lunsjen traff vi Simon fra Ymir som anbefalte oss å dra til dit for å kjøre i Whitewater i stedet, noe vi i mangel på troverdig værmelding syntes hørtes ut som en knallidé. Dagen etter blåste det inn 30 cm nysnø, men det fikk ikke vi oppleve, da var vi allerede dratt. Turens styggeste bommert, men stort sett den eneste…

Ymir og Whitewater skuffet dog ikke. Vi våknet til knallblå himmel og 15cm nysnø og hadde en flott dag i bakken uansett. Vi booket oss inn på Catskiing påfølgende fredag og koste oss på sofaen på The Palace Inn mellom slagene. Mens vi ventet på Catskiing ble det også tid til en liten pubcrawl i Nelson, nærmeste tettsted. Her er kveldens nøkkeltall:
• 2 fulle nordmenn
• 9 pitchere med øl fordelt på 6 puber (1 pitcher er ca 1,8 liter)
• 2 glass maltwhisky
• 6 slag med biljard med promille i skolepliktig alder
• 1 selsom opptreden med band på lokalpuben
• 1 småflau vossing som trakk seg bakover i lokalet som en følge av over nevnte opptreden

Totalt sett en vellykket kveld med andre ord…

Catskiing er en kanadisk oppfinnelse som går ut på å bli kjørt opp med tråkkemaskin, for så å kjøre usporet pudder hele dagen. (Disse menneskene er ikke helt dumme, du kan jo ikke hjelpe for å bli glad i dem.) Fredag ble en episk dag med utrolig morsomt terreng og flott kjøring. Oppildnet av dagens innsats havnet vi utpå igjen samme kveld og festet med de lokale heltene i Ymir, en plass med ca 300 mennesker, hvorav ingen var helt i vater. (Det var ikke vi heller når kvelden var over) Uansett hadde vi skaffet oss mange nye venner, en invitasjon til femtiårslag, samt et tilbud om guidet hiking med en lokal legende helgen etter.

Red Mountain fristet til gjentagelse og som sagt så gjort. Vi fikk to dager med helt ok kjøring, men det artigste minnet var det en ny hårbefengt venn som sto for. En sjarmerede pus utenfor rommet ville inn å få kos, noe undertegnede syntes var en god idé. Etter mye maling og klapping skulle vi se film, så katta måtte ut i kulden igjen. Men den gang ei. Da vi kom tilbake hadde den klort seg gjennom myggnettingen og kommet seg inn igjen. Vi måtte sove hele natten med lukte vinduer og med katten konstant mjauende og klorende på vinduet utenfor. Den hjemsøkte Are såpass bra at han fikk mareritt og drømte livaktig at den kom seg inn på rommet igjen. Resultatet var en ufrivilling tur ut på terrassen for å sjekke status i bare bokseren. (Katta var borte innen den tid, dog)

Siden det ikke var meldt noe ny snø, ble det ønskelig med litt miljøforandring før vi skulle tilbake til Red for en ny runde Catskiing i slutten av uka. Big White ble valgt, basert på vage antagelser om god kjøring. Stedet var Canada sitt svar på Trysil (flatt og familievennlig), men vi gjorde det beste ut av det og fikk tre dager med gladcarving i bakken og et blinkskudd av Are som gunner gjennom et nedsnødd tre.
Andre runde med Catskiing ble ingen skuffelse det heller. Vi kjørte turens beste linje denne dagen, men innen nå er du vel såpass misunnelig at jeg ikke trenger å utbrodere dette noe mer.

Ymir kallet nok en gang, og det var hiking med to lokale legender som sto på programmet. Ross ”Rossco” White var hovedguide og innehaver at det nevnte Palace Inn, mens Stuart var kameraten med en kjæreste som var flere uker over termin og med en stor forkjærlighet for skikjøring.(Snakk om mann med prioriteringene i orden.) Første linje for dagen ble en flott renne med påfølgende putekjøring lenger ned. Andre turen var det større linjer på tapetet, ilagt røykepause for heltene våre på vei opp. Ross ble såpass høy at han måtte danne baktropp med harehjerte, men linja ble veldig bra den også, tross to guider i organisk påvirket tilstand.

Femtiårslaget gikk ordentlig for seg, tross skammelige ølmengder og flere selsomme opptredner på scenen, men det nærmet seg slutten på turen og vi måtte vende nesa mot Calgary. Det var heftig snøvær da vi kjørte tilbake, så for å toppa heile driden ble det tid til en siste dag i Fernie på vei tilbake. Og du verden for en dag. 22 minusgrader og 44 cm nysnø gav oss en avslutning vi bare kunne drømme om i våre hviteste drømmer. Fjesskudd hele dagen, episk snøkvalitet og kun en liten frostskade på nesetippen. Er du ikke misunnelig ennå, kan du trygt bli det nå.

Da takker jeg for meg for denne gang, det har vært meget hyggelig at så mange har fulgt oss på reisen. Siden forrige dagbok manglet kommentarer hadde det jo vært supert om dere kunne skrive en liten avslutningshilsen på dette aller siste reisebrevet, sånn for syns skyld.

Jeg lovte invitasjon til bryllupet til den beste kommentaren på dagboken fra Belize, og jeg liker å tro at jeg er en mann av mine ord. Ben Reddik er herved invitert, du vet hvem du er!

I dykkar vyrdnad

Vebjørn "Dave" Haugerud